Internasjonal status: Gap mellom mål og politiske tiltak

  Ståle Aakenes i Gassnova og CLIMIT. Han følger de internasjonale trendene innenfor CO2-håndtering.
CO2-håndtering går i politiske bølger globalt. Klimaavtalen i Paris skapte nytt momentum, mens Brexit og Trump har skapt økt usikkerhet. Et stålverk med CO2-håndtering i Emiratene er oppløftende.
Åpningen av anlegget for CO2-fangst og bruk (CCUS) ved Emirates Steel var et av lyspunktene i 2016. Foto: Masdar
Åpningen av anlegget for CO2-fangst og bruk (CCUS) ved Emirates Steel var et av lyspunktene i 2016. Foto: Masdar

​I november 2015 fikk utviklingen av CO2-håndtering et voldsomt tilbakeslag da britiske myndigheter kuttet konkurransen om et fullskala anlegg. Men så gikk det bare en snau måned før verdenslederne greide å samle seg om togradersmålet på klimakonferansen i Paris (COP21). Og sågar forsterket de målet til «helst ikke mer enn» 1,5 graders temperaturøkning. I løpet av 2016 er Paris-avtalen blitt ratifisert av tilstrekkelig antall deltakerland og har nå trått i kraft.

Parisavtalen er en klar opptur for klimasaken. Det er bestillingen fra verdens ledere til oss som samfunnsaktører. Samtidig er det viktig å huske mål alene ikke gir resultater. Det trengs politiske beslutninger om kraftfulle tiltak og virkemidler som gjør at klimaløsninger blir lønnsomt for markedsaktørene. Svakheten med avtalen er at den ikke forplikter utover det hvert enkelt land meldte inn til Paris-konferansen (INDC-ene).  Dette er likevel begynnelsen på noe svært viktig, og avtalen skaper et betydelig momentum i markedet. Det er viktig som motivasjon i jobben vi gjør.​

Norge tar lederrolle

Den norske regjeringens fortsatte offensive satsing på CO2-håndtering har vakt internasjonal oppmerksomhet. Både CLIMIT og TCM fortsetter, og i tillegg er ambisjonen å ta i bruk CO2-fangst ved inntil tre bedrifter i Norge. Om Norge lykkes med denne satsingen kan dette få betydning for flere land som også må inn på samme vei som Norge dersom Parisavtalens mål skal oppfylles.

Alt er ikke mørkt i Storbritannia. Britene jobber med en ny strategi for CO2-håndtering basert på en rapport om britisk CCS-strategi som en interparlamentarisk gruppe ledet av Lord Oxburgh har levert. Tidligere utredninger har vist at CO2-håndtering er den billigste måten for Storbritannia å oppnå sine lovfestede klimamål. Det er ennå usikkert når den nye CCS-strategien kommer, ikke minst på grunn av Brexit.​

Lyspunktet

I Midt-Østen ble en nytt anlegg som fanger CO2 fra en stålfabrikk nylig åpnet i Emiratene. En million tonn CO2 skal benyttes årlig til økt oljeutvinning. Dette er det første prosjektet der noen tar i bruk CO2-håndtering i full skala i en annen industri enn olje- og gassindustrien og utenfor Nord-Amerika.  De neste månedene vil tre nye fullskala prosjekter for CO2-håndtering settes i produksjon i USA.

Likevel er det nedslående at det ikke er tatt noen nye investeringsbeslutninger om CO2-håndteringskjeder i verden i 2016. Det betyr at verden mister fremdrift når det gjelder nye anlegg.

Flere land vurderer nå å forby kull brukt i energiforsyningen, spesielt i Europa. Det skaper økende press på aktører og land med store fossile reserver. Om dette blir fulgt opp med virkemidler for å ta i bruk CO2-håndtering – så er det bra. Hvis dette bare leder til svekkelse av industriens muskler for innovasjon – så er det ikke så bra. På samme måte er det en diskusjon i Tyskland om å innføre forbud mot bensin- og diesel biler fra 2030. Det kan også åpne opp for hydrogenbiler, som igjen kan åpne for reformering av naturgass til hydrogen inkludert CO2-håndtering.​

Gapet mellom mål og virkemidler

Det er et åpenbart gap mellom nasjonale klimamål og vedtatte virkemidler. De nasjonale klimatiltakene er i hovedsak rettet mot å nå målene frem til 2030. I dette perspektivet synes det å være opplest og vedtatt at det kan nås med nokså lavthengende frukter og uten CO2-håndtering for alle land. Problemet er imidlertid todelt: 

For det første trengs gode nasjonale analyser av hvordan de virkelig vanskelige kuttene mellom 2030 og 2050 skal nås. Noen av løsningene for perioden etter 2030 må faktisk legges til rette for alt nå, slik som for CO2-håndtering. 

Det andre problemet er at det kan vise seg langt vanskeligere å nå klimamålene for 2030 enn hva man først tenkte seg. I et slikt tilfelle kunne det kanskje vært godt å ha utviklet CO2-håndtering som en tilleggsopsjon dersom de antatt billigste klimaløsningene likevel ikke klarer å levere på klimamålene som var satt opp. I EU og i USA ser man nå konturene av dette problemet. Ytterligere virkemidler må altså på plass.

Vi må altså vente på at gapet mellom ambisiøse mål og vedtatt politikk skal lukkes. Dette kan komme sent eller tidlig, men når det kommer, kan det komme fra uventet hold og på uventet måte. Inntil videre må vi bidra til å holde trykket oppe på de prosjekter som faktisk går videre, og bidra til å fore inn gode og innovative ideer og løsninger for beslutningstakere i industri og samfunn.​

Les mer

The Global Status of CCS – 2016


 

 


CLIMIT © 2017