Vellykket lagringsforsøk på Svalbard

CO2-lagring; Svalbard Morten Ryen
I åtte år har forskere ved Longyearbyen CO2 Lab på Svalbard undersøkt om det er mulig å lagre CO2 i berglagene på øygruppen. Resultatene kan komme til nytte på Svalbard – men også mange andre steder.
CLMIT-prosjekt om lagring av CO2 på Svalbard

​​​

Foto: UNIS

​Longyearbyen CO2 Lab ble etablert i 2007, og de første hullene i Adventdalen ble boret med Store Norskes borerigg i sandsteinslag for å undersøke om det var mulig å lagre CO2 der.  Svalbardsamfunnet får lys og varme fra et kullkraftverk, og tanken var at rensing av CO2 fra kraftverket og lokal lagring kunne gjøres Svalbard CO2-nøytralt. I tillegg var målet at CO2-laben skulle fungere som en forsøksstasjon der en kunne hente kunnskap og prøve ut teknologi for framtidig lagring også andre steder.

– Prosjektet har vist at lagring av CO2 absolutt er mulig på Svalbard, og vi har fått kunnskap som har overføringsverdi til lagring i andre deler av verden, sier professor og prosjektleder Snorre Olaussen.

– Vi har boret til sammen åtte brønner i løpet av prosjektet, de dypeste ned på vel 1 000 meter. Vi har testet reservoarenes egenskaper med injeksjon av vann, for å etterligne flytende CO2, gjort trykkmålinger, overvåket injeksjonsrater og testet bergartsstyrken. I tillegg har vi undersøkt hvordan berglagene oppfører seg ved hjelp av tradisjonell 2D-seismikk og mikroseismikk. Nå kommer vi ikke så mye lenger uten å bruke ekte CO2, sier han.

Fase 2 er avsluttet

Prosjektet fase 2, som har vært støttet av CLIMIT, er nå avsluttet, og alle brønner er tettet igjen. ​

– Prosessen med å tette brønnene ble mer komplisert enn forutsatt fordi vi traff på gass, noe som gjorde avslutningen av prosjektet betydelig mer kostbart enn budsjettert, sier Olaussen.

– Det er et komplisert reservoar med veldig tette bergarter. Lagringspotensialet er hovedsakelig knyttet til sprekker i sandsteinsladet. Vi mener likevel det er tilstrekkelig for å lagre de små volumene CO2 fra kullkraftverket på Svalbard, og over reservoarene er det gode takbergarter som vil hindre gassen i å sive ut, sier Olaussen. Prosjektet har søkt Miljødirektoratet om tillatelse til å gjennomføre en test med CO2 for en endelig verifisering av lagringspotensialet, sier han. ​

Nytt kraftverk?

Skal det bli noe av visjonen om kullkraft med nullutslipp på Svalbard, må det imidlertid bygges et helt nytt kullkraftverk med integrert renseanlegg for fangst av CO2.

– Det vil selvfølgelig kreve investeringer i milliardklassen å bygge et kraftverk med fangstanlegget, og det må også bores nye brønner og anlegg som er dimensjonert for injeksjon av CO2 i grunnen. Som forskere har vi fått bekreftet at det er mulig å gjøre det, men det er selvfølgelig opp til politikerne om de vil gjøre det, sier Olaussen.

Selv om det ikke blir noe av et slikt kraftverk på Svalbard med det første, har prosjektet gitt verdifull kunnskap rundt CO2-lagring som kan komme til nytte andre steder.

– Fra før har vi en del erfaring med lagring av CO2 i sandsteinsreservoarer, som på Sleipner og Snøhvit, men kunnskap fra dette prosjektet har overføringsverdi til områder i verden der bergartene er litt mer vanskelige, sier Olaussen.​ 

FAKTA

Prosjekteier: Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS)

Prosjektperiode: 2007–2015

Finansiering: 29,1 MNOK

Partnere: FME-senter SUCCESS, UiO, UIB, NTNU, SINTEF, NGU, NGI, NORSAR, Store Norske Spitsbergen, Leonard Nilsen, Baker Hughes, Statoil, ConocoPhillips, Lundin og Statkraft


 

 

 

CO2-lagring; Svalbard


CLIMIT © 2019