Testet måleinstrumenter for CO2-lekkasjer i Svelvik

Svelvikryggen; CO2-lagring; Svelvik Morten Ryen
Lagring av CO2 i deponier under havbunnen vil være svært trygt, og risikoen for lekkasje minimal. For sikkerhets skyld vil de likevel bli overvåket med følsomme måleinstrumenter. Slike instrumenter har vært testet i feltforsøk i et sandtak i Svelvik.
CLIMIT-prosjekt tester måleinstrumenter for CO2 i Svelvik

​​​​​​​

Foto: SINTEF

I et sandtak i Svelvik har forskere boret hull ned på ulike dyp og injisert små mengder CO2 slik at gassen langsomt siger opp til overflaten. Hensikten er å finne ut hvordan ulike typer måleinstrumenter kan oppdage CO2-lekkasjer. ​

– I det virkelige liv vil lagringssteder for CO2 blir valgt ut fordi de er svært trygge, med solide berglag som ligger som et lokk over deponiet. Vi kan likevel ikke helt utelukke at lekkasjer kan skje under gitte forhold. Derfor vil det være viktig å overvåke lagrene, sier Maria Barrio, prosjektleder for CO2 Field Lab.

Følsomme instrumenter

Eventuelle lekkasjer vil uansett være små, så instrumentene må være svært følsomme.  Forskerne gjør tester i laboratoriet, men å teste ute i felt som i Svelvik gir mer realistiske resultater. De første forundersøkelsene med blant annet seismikk og jordradar ble gjort i Svelvik allerede i 2009. Da var hensikten å finne ut om området egnet seg for å injisere og overvåke CO2-bevegelser. Fra 2011 til 2013 ble det boret injeksjons- og overvåkingsbrønner, og det ble gjort injeksjoner på cirka 20–25 meters dyp. For å måle bevegelsene av CO2 ble det brukt både seismiske, geokjemiske, elektromagnetiske og økologiske undersøkelser i tillegg til luftmålinger.

– Det var planlagt å injisere CO2 også på større dyp, men det viste seg å være ugjennomførbart på grunn av dype leirlag som ville ha forhindret lekkasje av CO2 til overflaten, sier Maria Barrio. Injeksjonene ble avsluttet i 2013, og tiden etterpå har først og fremst vært brukt til å analysere resultater av feltforsøkene, sier Barrio.

Mye læring

Selv om prosjektet ikke ble gjennomført i sin fulle bredde i denne omgang, er det høstet mange erfaringer og hentet mye innsikt fra forsøkene så langt.​

 – Alle målemetodene viste seg å kunne oppdage CO2-gass, og vi lærte mye om fordeler og ulemper ved de ulike måleverktøyene. Det ble brukt både stasjonære og mobile måleinstrumenter, noe som viste seg å være viktig for å avdekke nøyaktig hvor CO2 lakk ut gjennom grunnen. All kunnskapen fra feltforsøket vil være verdifull når vi en dag kommer i gang med fullskala lagring, sier Barrio.

FAKTA

Prosjekteier:  SINTEF Petroleum AS

Prosjektperiode:  2009–2015

Finansiering:  51,7 MNOK

Forskningspartnere:  NGI, BRGM, BGS, Geosciences og Montpellier

Industripartnere:  Schlumberger Carbon Services, Imageau, WesternGeco og Bureau Veritas

 

 ​

Svelvikryggen; CO2-lagring; Svelvik


CLIMIT © 2019