Kommersielle aktører nøler med CO2-lagring

  Claude R. Olsen
15. januar 2013

Når politikere og industrifolk snakker om CO2-håndtering, blir lagring av CO2-en nærmest tatt for gitt. Nå viser det seg at mange bedrifter er svært skeptiske til å ta den kommersielle risikoen ved lagring.
 

Årsaken er mange flaskehalser i et EU-direktiv.​

Dersom verden skal nå målet om maks 2 grader global oppvarming, må det bygges anslagsvis 3400 fullskala anlegg for CO2-håndtering innen 2050 ifølge scenariet fra det Internasjonale energibyrået (IEA). I praksis betyr det 1,7 prosjekter per uke frem til 2050. Det blir vanskelig å få til dersom EU og andre skal støtte ett og ett prosjekt gjennom subsidier. I stedet må det bygges en industri som kan drive stort og ta i mot CO2 fra mange kilder. Problemet er at ingen er villige til å investere i en slik industri.

‒ Lagring har vært underkommunisert med hensyn på kompleksiteten av forretningsmodeller for denne delen av CO2-håndteringskjeden, sa Kristoffer Hetland fra Statoil, på CO2-konferansen i Trondheim 11. januar. 

Kristoffer Hetland.jpg
 

‒ Vi jobber med forrentingsmodeller for CO2-lagring, men har ikke funnet løsningen, sier Kristoffer Hetland i Statoil. Foto: Claude R. Olsen

Operatøren ansvarlig for lekkasjer i 100 år

Statoil vurderer lagring av CO2 som et mulig forretningsområde. Selskapet har kartlagt mulige lokasjoner for lagring på norsk sokkel og skal ha funnet flere interessante muligheter. Likevel ser ikke Statoil noen mulige forretningsmodeller som gjør det interessant å gå inn i dette. Den kommersielle risikoen er for stor.

‒ En avtale om lagring fra for eksempel et kraftverk vil strekke seg over minst 30 år. I tillegg sier EUs CCS-direktiv fra 2009 at operatøren av CO2-lageret må sitte med ansvaret i 20 år til før det kan leveres til myndighetene. Da skal operatøren gi myndighetene penger slik at myndighetene kan overvåke lageret i ytterligere 30 år. Det betyr at hvis du går inn som en lagerinvestor sitter du med en forpliktelse på 60-100 år! sier Hetland.

CO2-lagring vil bli svært kostbart dersom lagringsoperatørene må legge inn dekning for eventuelle lekkasjer i opptil hundre år fremover. I dag er dette en flaskehals for å få til CO2-håndtering.

Statoil setter sin lit til at EUs CO2-håndteringsdirektivet blir endret når det skal opp til revisjon i 2015. Hetland leder en gruppe i ZEP (den europeiske teknologiplattformen for nullutslipp) som skal komme med råd til Europakommisjonen om forbedring av direktivet. Gruppen jobber for at risikoen for de kommersielle aktørene reduseres ved at medlemsstatene tar ansvar ved lekkasjer.

Nasjonalt ansvar?

For BI-professor Jørgen Randers, leder av Lavutslippskommisjonen, er CO2-lagring åpenbart et nasjonalt ansvar.

‒ Det blir veldig likt atomenergibransjens evigvarende problem med lagring av avfall. Det er ingen andre enn nasjonalstaten som er i stand til å påta seg den typen ansvar, sier Randers.

I EU har tanken bak direktivet vært at støtte til CO2-håndtering og fornybar energi skal være teknologinøytral. Det gjør Randers' forslag vanskelig mener Hetland.

‒ Dersom staten skal har et spesielt ansvar for CO2-lagring fremfor fornybar energi. er det indirekte en statsstøtte til denne teknologien, sier han.

Spesialrådgiver Aage Stangeland i Forskningsrådet er mer positiv til mulighetene for storskala CO2-lagring. ‒ Her gjelder det å se løsningene, og ikke bare fokusere på at det er så vanskelig, sier han.

Ifølge Stangeland er dette en krevende sak, men når direktivet skal revideres i 2015 er det godt håp om at direktivet kan bane vei for storstilt lagring.

‒ Med en god prosess med revisjonen av direktivet hvor alle bidrar med gode innspill kan vi få ryddet alle flaskehalsene av veien. ​

​​​

 


CLIMIT © 2017